Elgitarens Vugge Del 6

Vibber (Tremolosystemet blir født)

Jeg har hatt 5 forskjellige tremolosystem på gitarene min; Fender (original og American standard), Floyd Rose, Kahler, original PRS og original Parker. Alle gjør samme jobben, men er forskjellig bygd, Alle ”vibbene” har både fordeler og bakdeler, og disse blir lettest avslørt av spillestilen til de forskjellige gitaristene. Det første tremolosystemet ble bygd av Bigsby på slutten 40-tallet. Systemet erstattet det gamle strengfestet. Fra strengfestet gled strengene under ei metallhylse før de passerte over strengstolen, og mellom strengfestet og metallhylsa monterte Bigsby ei kraftig fjær mellom strengføringen og selve gitarkroppen. Ei metallarm på oversiden gjorde det mulig å forandre intonasjonen på alle tonene i gitaren opp/ned, samtidig.

Bigsy på Gibson 355

Bigsy på Gibson 355

 

Det var dette systemet Fender ønsket å konkurrere med da de konstruerte den første Stratocasteren. Fender monterte hele tremolosystemet slik at det gikk tvers gjennom gitarkroppen. Strengene ble ført inn gjennom seks hull på undersiden, deretter gjennom ei blyblokk og over en strengstol med seks separate strengstoler og høydejustering for hver enkel streng. Hele blokka ble holdt i spenn av til sammen fem springfjærer på undersiden. Alle fjærene kunne tas av med en enkel håndbevegelse dersom gitaristen(e) ønsket ei mer bevegelig tremoloarm (dyp vibrato/lang bend). Opprinnelig var systemet satt sammen av flere deler, men etter hvert ble mest mulig (blokk, stol, strengefeste) støpt sammen til ei blokk. Bildet viser er et tverrsnitt av fri-flyt-løsningen til Fender:

Fender Tremolo

Fender Tremolo

Gibson monterte Bigsby på sine modeller, og Fender var enerådende med sin fjærtremolo i mange år inntil Floyd Rose (1977) og Kahler (1981) kom på markedet. Begge disse systemene lignet på springfjærsystemet til Fender, men med kortere fjærer under strengstolen og en strenglås øverst på gitarhalsen. Låsesystemet erstattet strengsalen og låste samtidig alle strengene fast med umbracoskruer (eller andre skruløsninger). Dette gjorde det mulig for gitarister å slakke strengene som løse strikk over pickup´ene. Mange gitarister gjorde bruken av lange glidetoner og hysterisk vibrato til en ny og spennende spillestil. Disse tremolosystemene (Floyd Rose og Kahler) ble montert på alle slags gitarer. Bakdelen var at det måtte freses ut store hull i gitarkroppen for å få plass til den store og grove mekanikken.

Floyd Rose

Floyd Rose

 

Etter hvert kom PRS med et veldig stabilt låsesystem til gitarene sine, men alle fri-flyt-løsningene hadde allikevel to bakdeler: 1) Dersom gitaristen sliter en streng, dropper stemmingen (intonasjonen) så mye at det ikke går an å fortsette å spille, 2) Når gitaristen bender en av strengene, drar tremolosystemet de andre strengene ut av stemming. Dette første til at Steinberger produserte en låsemekanisme (låst intonasjon) der springfjærene ikke kunne dra tremoloarma bakover, og dermed heller ikke strengene ut av stemming. Et annet system, som også hadde intonasjonslås (bryter på undersiden), presenterte samtidig et helt annerledes fjærsystem. Ken Parker, ingeniøren bak Parker Guitars, monterte et flatt bladstål – i spenn – på undersiden av strengstolen. Dette bladstålet kunne skiftes ut slik at det passet til den strengtykkelsen som de forskjellige gitaristene valgte å spille på, for eksempel 009, 010 eller 011 som tynneste streng (E6).

 

Parker

Parker

Skriv kommentar