La de de må barn komme til meg

La de små barn komme til meg

”La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til”. Ei setning jeg lærte på Søndagsskolen smyger seg ut av arkivet mens fjernsynet viser bilder av ei mor med et nyfødt barn i armene som kryper gjennom et piggjerde, på flukt fra død, sult og elendighet. Det gjør noe med meg, enten jeg velger å slå av fjernsynet eller fortsette å se om det gikk bra med henne og barnet.

Minnene fra søndagsskolen blir tydeligere. Figurene på flanellografen blir levende, og en av personene i hvit kjortel og slitte sandaler sier med tydelig stemme: ”Vi har et felles ansvar for at alle barn i verden får ta del i vår felles rikdom, vår overflod”. Men ble vi ikke enige om dette da generalforsamlingen i FN, 20. november 1989, vedtok Barnekonvensjonen? Barn overalt på denne kloden har ei forventning- og et krav om å leve i frihet og trygghet i en forutsigbar hverdag. Men det som skjer foran øynene våre, både i Middelhavet og langs landeveien mellom Hellas og Tyskland, vitner om noe helt annet. Det er hjerteskjærende, og vi har en plikt til å reagere. Vi må ta et medmenneskelig standpunkt. Vi må gi vår stemme til politikere som foreslår gode løsninger, de som gjør oss i stand til å ta imot mennesker i nød. Det har vi pinadø råd til, både i kroner, ører og i våre hjerter!

Et lokalt valg av politikere er like viktig som stortingsvalg. Arbeiderpartiets ønsker at Norge skal motta inntil 8000 av noen av de mest sårbare flyktninger fra flyktningleirene over en treårs periode. Venstre og Krf vil ta i mot 10.000 kvoteflyktninger i 2015 og 2016 og SV mener at kommunene må tvinges til å bosette flyktninger. Høyre vil at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser og hjelpe flyktninger, men at asylstatus skal innvilges etter individuell behandling og grundig vurdering av søknaden. Frp foreslår å sende en milliard kroner ut av Norge for å slippe å få flere flyktninger inn til Norge.

Valgkampen er i gang, og mens politikerne er bekymret for prisfallet på Nordsjøolja og kostnadene for et menneskeliv, dør 71 mennesker (4 barn) av surstoffmangel i en lastebil på grensen mot Østerrike. Samtidig blir ei mor med et nyfødt barn møtt med tåregass og batonger på grensen mellom Hellas og Makedonia. Dette er ikke lykkejegere, det er desperate mennesker i nød, ufrivillig på flukt fra sine hjemland. Barnelikene som flyter i Middelhavet vitner om en enda større tragedie, og våre allierte naboer i sør ber om at vi alle må ta imot flere flyktninger. Vi må dele på byrdene. Det er vårt etiske ansvar som medmennesker å reagere når våre barn roper om hjelp. Rydd plass folkens, åpne opp dørene for mennesker i nød!

978x

Skriv kommentar