De som markerte seg i skolegården
(Den korte historien om Les Paul)
Orville H. Gibson startet en mandolinfabrikk allerede i 1902, og produserte sin første helakustiske artistmodell i 1915. I 1936 laget fabrikken sin første elgitar (Gibson ES 150), men det var i 1952 at Gibson inviterte Les Paul (døpenavn: Lester William Polfus) inn i lokalene sine for å utvikle en elgitar med solid treverk. Jeg har tidligere fortalt at Gibson, i samarbeid med Les Paul, delte en akustisk gitar i to deler og fylte innsiden med solid treverk som han tilpasset. Etter hvert fant Les Paul ut at treverket både måtte gi respons/sustain og samtidig ikke være for tungt. Slik endte det med at den originale Gibson Les Paul gitaren ble satt sammen av kombinasjonen mahogany (under/baksiden) og flere laminat med lønn (topp/foran). For at gitaren skulle ligne litt på sine akustiske brødre og samtidig bli vanskelig å kopiere, fikk topplokket foran en svak, buet kontur.
De første pickup´ene var to single P90 med volum og tonepotmetre for hver pickup og en tre-posisjon-bryter for å koble inn en, to eller begge pickup´ene. De første Les Paul gitarene hadde det samme lange, trapesformede strengefestet som ble brukt på de halvakustiske gitarene, men dette ble raskt byttet ut mot en et enkelt strengfeste. Det nye strengefestet fungerte også som strengestol, men etter hvert kom det også en separat strengestol. De første modellene var malt med skinnende gullmaling (Gold Top), og ettersom det finnes et fåtall av disse, har de en skyhøy samleverdi.
Etter hvert begynte Gibson å produsere elgitarer som skilte seg fra hverandre i kvalitet. Gibson Les Paul Custom, også kalt ”Black Beauty”, hadde gjennomgående treverk av mahogany, gripebrett av ibenholt, rektangulære posisjonsmerker av perlemor og gullforgylt mekanikk. Rimeligere modeller som LP Deluxe, LP Model og LP junior hadde rimeligere trevirke i kroppen, rosetre i halsen, rimeligere mekanikk og små, ovale posisjonsmerker. Til tross for rimeligere utførelse, ble disse gitarene større salgssuksesser enn storebroren.
I 1957 konstruerte Walter Fuller og Seth Lover humbuckeren (se neste del om pickup´er), en pickup med to magneter som, når de stod parallelt, faset hverandre ut. Dette betydde at overhøringsproblemet med single coil pickup´ene var slutt (single coil pickup´ene tok opp alt mulig i sin nærhet, selv lyden fra et lysarmatur). Magnetene i humbuckeren registrerte kun vibrasjonen fra strengene, var støyfri, hadde tre ganger så høyt utgangsnivå og er den mest etterspurte gitarpickup´en i elgitarens historie.
I 1958 ble Les Paul modellen modifisert igjen, og Gibson presenterte sin kanskje mest ettertraktede modell, Gibson Les Paul Standard. Fronten/toppen fikk et enkelt laminat av lønn. Utskjæringen vistes tydelig, og modellene ble påført et tynt lag med kirsebærrød og gul farge. Deretter ble gitarene pusset ned og lakkert slik at de så som om de var falmet av sol og varme (cherry sunburst). De mest etterspurte modellene, hadde endog ”tigerstriper” tvers over gitaren. LP Standard ble produsert med kun ett lønnelag, og gitarene fra 1960 var utstyrt med de tynneste halsene i hele LP serien. I tillegg fikk de rektangulære posisjonsmerker i perlemor.