I år ble årets Nobels fredspris delt ut til den mest populære presidenten i Amerikas historie siden John F. Kennedy; president Barack Obama. Og nå sitter vi alle, på begge siden av Atlanteren, og lurer på om dette var veldig populistisk eller om det var et helt åpenbart valg. Hva ville Alfred Nobel, oppfinneren av blant annet dynamitten, ment om dette?
Historie
I 1867 mottok Alfred Nobel en ærespris av Det kongelige svenske vitenskapsakademiet for «viktige oppfinnelser til menneskehetens praktiske nytte». Ironien er at prisen kom i bakkant av at lillebroren hans omkom i en eksplosjonsulykke på Nobels sprengstoffabrikk i 1864. Alfred Nobel levde et ensomt liv, og det var bekjentskapet med forfatterinnen og fredsaktivisten Bertha Von Suttner som ledet Alfred Nobel inn i en idealistisk æra med et ønske om å bidra økonomisk til arbeid for nedrustning og fredlig løsning av internasjonale konflikter. Allikevel fortsatt han å jobbe med jernverksindusri og produksjon av våpen. Da han døde, stod det i testamentet at mesteparten av hans formue skulle avsettes til et fond for utdeling av årlige ærespriser i fysikk, kjemi, medisin eller fysiologi, litteratur og fred.
Ironi
Etter eget utsagn oppfattet våpenprodusenten Alfred Nobel seg som en misantrop og en superidealist. Den norske politikeren Arne Treholt oppfattet seg selv som fredsmekler og superdiplomat, men kunne ikke underbygge dette med videreføring av ”fredsbevarende” midler til ettertiden. Han ble dømt for å ha talt med to tunger, og sonet en livstidsdom for spionasje mot kongeriket Norge. Kanskje det her er noe som skjer med ettermælet til Hr, Nobel også? Blir han misforstått av ettertiden, spilte han på to hester eller fikk han bare samvittighetskvaler? Begrepet ”super” blir gjerne brukt om mange av de fredspriskandidatene vi har vært vitne til gjennom de siste 20-30 årene. Frustrasjonen hos alle som står på sidelinja, er knyttet til denne tosidige argumentasjonen for hva som ligger til grunn for tildelingene. Thorbjørn Jagland, påtroppende generalsekretær i Europarådet, leder av Nobel komiteen og tidligere statsminister i Norge, sier i sin begrunnelse for å understøtte årets fredspris til Barrack Obama: ”Kan noen peke på noen som har gjort mer?” Javel, så så da mottar Barack Obama altså prisen fordi han kunne gjort mer, men ikke fikk det til?
Jeg vil heller at utnevnelsen blir spart til neste år … eller kanskje helt til et år når vi finner noen som har ”gjort mer”. Er det ikke mange ganger slik at det er den mest populære gutten (eller jenta) på skolen som blir elevrådsleder, ikke den mest kompetente? Jo da, sånn er det!
Russland tror at årets utnevnelse er ei oppmuntring til forsoning, Cuba er positiv mens det amerikanske folket selv uttrykker både undring overraskelse. Noen mener sågar at dette er ”overdreven ros”, hva nå enn det betyr.
Motsetninger
Jeg har fortsatt vanskelig for å skjønne hvordan lederen i PLO, Yassir Arafat (1994), blir nevnt i samme åndedrag som den og religiøse lederen i Tibet, Dalai Lama (1989). Det samme tenker jeg om misjonslederen Mor Teresa (1979) og Aung San Suu Kyi (1991). De deler sofa med Fredrik W. de Klerk (1994) og Henry Kissinger/ Le Duc Tho (1973). Hva har egentlig disse til felles, annet enn at Alfred Nobel også levde en schizofren tilværelse, midt mellom våpenindustri og bevaring av verdensfreden. Det finnes sikkert flere eksempler på kontradiksjoner, men det kan enhver finne ut av selv. Jeg kan til og med huske at vår tidligere arbeiderpartiminister, Sissel Rønbeck, også medlem av den Norsk Nobelkomite fra 1994, så sent som i 2005 mente at Nobelformuen burde holdes så langt unna våpenindustri som overhodet mulig. Med dette mente hun at Nobels penger ikke måtte investeres i firma som drev med utvikling av våpen. Dette var gjenstand for lange, etiske drøftinger.
Etikk
Det etiske verdenbildet er rart, dere! Spesielt når vi i år også deltar i hyllingen av den norske ingeniøren Fred Kavli; en nyklekket grunder som har blitt multimilliardær på å utvikle sensorer til rakett- og våpenindustrien,- og som derfor kalles for ”Den Nye Nobel”. Jeg har et lite problem med det der. Kan vi snart klare å skille våpen, krig og terror fra mat, forsoning og fred? Og kan vi vente med å dele ut priser til høyre og venstre inntil vi finner en verdig kandidat?