Er det ikke påfallende at vi, til tross for den norske velferdssuksessen, fortsatt ikke er tilfreds. Vi ønsker oss mer penger, 5000 venner, ut av landet, inn i andre kropper, nyeste nytt og mer gjeld?
Det er ikke til å unngå at noe av ventetiden i jula blir brukt til å surfe på nettet, lese nyheter og holde seg oppdatert på sosiale media. Og når nyttårsløftene- og ønskene for det nye året strømmer mot oss, er det umulig å ikke sammenlikne oss med mennesker som ikke tilhører velferdsnasjonen Norge. Norge ble i 2015 kåret til verdens beste land å leve i, igjen. For sjette år på rad svarer 94,9 prosent av befolkningen at vi føler oss fri og trygg, at vi har god økonomi og at vi stoler på myndighetene. Kåringen er et resultat av ei måling gjort av britiske ”Legatum Institute”, som rangerer i alt 142 land ut i fra åtte kriterier som blant annet økonomi, utdanning, helse og personlig frihet. Og da bør det ikke komme som en overraskelse at Norge er et naturlig mål for mennesker som flykter fra krig og nød.
Finnes det ei liste over nordmenns nyttårsønsker som kan sammenliknes med nyttårsønskene til våre nye landsmenn, syriske kvoteflyktninger? Er det bare tull å sammenlikne, eller er det greit å sette liv og verdier i et ironisk perspektiv? Her er ei liste til ettertanke:
Syriske jenter ønsker seg fred og at de ikke må bli voldtatt av soldater.
Norske jenter ønsker seg silikonpupper og flere ”likes” på Facebook.
Syriske gutter ønsker seg utdanning, fast jobb og ei framtid i Norge.
Norske gutter ønsker å bli fotballmillionærer i et annet land i Europa.
Syriske kvinner ønsker seg fire hele vegger, stoler, bord og en ovn.
Norske kvinner ønsker å skifte ut de hvite hvitevarene til børsta stål.
Syriske menn ønsker en trygg og forutsigbar hverdag for familien sin.
Norske menn låner nok en million kroner for å kjøpe årets modell av et tysk bilmerke.
Norske barn ønsker å oppgradere dataspillene sine fra PS3 til PS4.
Syriske barn ønsker at mamma skal slutte å gråte.
Godt Nytt År!