Kona mi er ei klok jente. I en diskusjon om fordeling av småbarnspermisjon sa hun til meg: «Hvorfor kan ikke norske fedre ta ut ti-tolv uker pappapermisjon når ungene er i tenårene? ”
Barnets beste
”Norges Lover” finnes i både bokform og på data. ”Lov om barn og foreldre, paragraf 1–89” omhandler- og beskriver kjøreregler for hva som er ”barnets beste”. Samtlige paragrafer er formet for å beskytte barnet, og beskriver helt konkret hvordan mor og far skal handle uselvisk når de tilrettelegger for hva som gavner/er til beste for barnet. I fortsettelsen av loven om barnets beste har våre politikere utarbeidet sosiale ordninger som skal gi barnet tid til samvær med både mor og far, gjerne så tidlig som mulig i barnets første leveår, og gjerne likt fordelt mellom begge kjønn. Og med fare for å hoppe over en interessant diskusjon om amming, nattevåk og bleieskift, hopper jeg like godt direkte videre til stridens kjerne. Er mammatid og pappatid like viktig for barnets fysiske- og mentale utvikling? Tja, og ja,- men ikke samtidig.
Likestilling vs. valgfrihet
Barne-og likestillingsminister, Solveig Horne (Frp), snakker ufortrødent om utviklingspsykologi, tilknytning og kjønnsforskning. Så sier hun at ”dagens permisjonsordning er en sosialistisk tvangsideologi som går på bekostning av familienes valgfrihet. Lysbakken bør holde de styringskåte fingrene sine borte fra familielivets fred, og la foreldrene selv velge hvem som skal benytte seg av foreldrepermisjonen.” Frp ønsker at foreldrene selv må få bestemme hvem som tar ut permisjon for å tilfredsstille barnas behov for familienær omsorg, samt ivareta barnas kognitive utvikling.
Audun Lysbakken (SV), som nylig tok ut 14 dager pappapermisjon på egne vegne, er enig med Frp, men velger å lage billig, partipolitisk retorikk ved å si at: “Vi har en retroregjering som satser på at kvinner skal være mer hjemme og at menn skal være mindre hjemme. Det er dårlig familiepolitikk, og det er dårlig for samfunnsøkonomien. Dette er en tydelig forventning om at pappaene selv skal være mindre hjemme”. Valgfrihet, Hr. Lysbakken, og det er du jo egentlig enig i!
Karen Anne Kjendlie, stortingskandidat for Høyre, sier at: “Høyres ønsker å likestille foreldrenes rettigheter som omsorgspersoner, og la det være opp til foreldrene og avgjøre hva som er best for familien. For vår del kan fedre gjerne ta ut lengre permisjon enn de 14 ukene som regjeringen har bestemt at fedre kan få.” Valgfrihet!
Arbeiderpartiet argumentere for ei ”tvungen” likestilling der fedrekvoten skal øremerkes pappa,- spesielt fordi dette gjør fedrene bedre i stand til å forstå verdien av ”husarbeid”. Jonas Gahr Støre (AP) sier at: ”Jeg mener det er opplagt at pappapermisjonen er absolutt nødvendig om vi skal nå målet om et likestilt arbeidsliv. Det er ikke sånn at kvinner har jobber som de kan være borte fra i ett år, mens menn har stillinger hvor de er uunnværlige i noen uker”. Enig, Gahr Støre, ingen er uunnværlige, men verdien- og balansen mellom jobb og privatliv er vel egentlig noe mamma og pappa klarer å bli enige om, ikke sant?
Knut Arild Hareide (Krf) ønsker ikke at foreldrene skal ha valgfrihet, og står hardt på at løsninga ligger i et skjæringspunkt mellom bedre betalt foreldrepermisjon, økt kontantstøtte, flere opptak- og bedre bemanning i barnehager. Egentlig er Hareide enig med Frp og Høyre.
Et klokt valg
“Pappa argumentene” i debatten er gjerne knyttet til familiesituasjoner der far har et overordnet ansvar for en personlig drevet bedrift, kanskje er nylig ansatt i en jobb med karrieremuligheter eller har mottatt tilbud om jobb/engasjement i utlandet. Vel, det er jo slik at dette like godt kan gjelde en målbevisst kvinne med høye ambisjoner. Men det er fortsatt slik at kvinner føder barn, ammer barn og har behov for fysisk- og mental restitusjon i tiden etter barnefødsler. Og da sier kona: «Hvorfor kan ikke norske fedre ta ut ti-tolv uker pappapermisjon når ungene er i tenårene? Da kan pappa kan ta med ungene på aktiviteter som pappaer er bedre til, for eksempel sove utendørs i telt, fiske i et vann inne i en skog, kjøre ski/slalom ned en bratt bakke, klatre opp på høye fjell, kjøre scooter over vidda, se fotballkamper, hoppe i fallskjerm eller strikk, tatovere seg, kjøpe elektronikk og vågale moteklær (jenter!) … eller bedrive andre hormonstyrte aktiviteter som tilhører tenåringer”. Hun snakker ofte om bonustid, og definerer dette som verdifull alenetid når jeg tar ungene ut av huset for å gjøre gutteting/pappating. Kona mi er ei klok jente!