I min omkrets, som også består av velmenende lærerkollegaer og engasjerte foreldre, hører jeg ofte hvor bekymret man er for alt ungene finner på Internett, og spesielt på søkerstedet YouTube. Vel, jeg sier: Takk Gud fot YouTube!
Jeg har sluttet å lure på hvordan media styrer hverdagen vår, og jeg lurer heller ikke på hvorfor vi ikke klarer å skille mellom hva som er kvalitetssikret informasjon og hva som er fengslende underholdning. Det som uroer meg, er at media ikke lenger evner å være vaktbikkje. Denne jobben gjøres nemlig bedre over Internett, blant annet i usensurerte filmsnutter og lydopptak på YouTube. Men YouTube er også underholdning, så hvor går egentlig skillet mellom informasjon og underholdning?
Infotainment
Infotainment er en amerikansk oppskrift på et fjersynsprogram som blander samfunnsinformasjon med lettvint underholdning. Dette har vi adoptert i vår egen kultur. Mange norske ”talkshows” (snakkeprogrammer) legger bevisst opp til en kombinasjon av lettvint ”skavling” (hentet fra Fredrik Skavlan!) om viktige nyhetsoverskrifter, gjerne i et sofapanel bestående av PR kåte politikere, inviterte B kjendiser fra inn- og utland og en artist som nærmer seg plateutgivelse. Artisten har som regel liten faglig interesse eller peiling på annet enn den musikalske avrundingen av programmet, men deltar selvfølgelig også i debatten om viktige bokutgivelser, utenrikspolitikk og andre etiske utfordringer i den norske samfunnet. Infotainment utgir seg for å være seriøst opptatt av hverdagen til folk flest, og virker derfor som et narkotikum på de som sitter med en snaps i hånden og ser på fjernsyn en hvilken som helst fredags kveld.
YouTube
Google kjøpte dette nettstedet fra en gjeng amerikanske datanerder for 1.65 milliarder dollar. Her så man muligheten til å markedsføre produkter på ei nettside som tiltrakk et ungt, sultent publikum som ikke finner seg i å bli sensurert. Filmsnutter i absolutt alle mulige kategorier finner veien til YouTube. Komedier, musikk utdannelse, politikk, vitenskap, sport, spill og kjøretøy blir mikset sammen med annonser, blogger og personlige sider til passordbeskyttede brukerne av YouTube. Hva som helst kan publiseres, vel ”nesten” alt. Mange av de nyhetene vi ser på NRK1 eller TV2 er gammelt nytt for den/de som vet å finne disse på YouTube. Avsløringer med kompromitterende innhold ligger på YouTube før journalistene i Aktergata har fått spisset blyantene sine. Alle oppslag favoriseres, kommenteres og rangeres, og i tillegg kan filmsnuttene linkes til personlige websider, digitale læringsrom i skolen (viteskapelige forsøk. musikk, historie mv.), som forklarende vedlegg eller som pauseunderholdning i forbindelse med foredrag av ulik karakter. Pr. april 2008 registrerte YouTube ca. 83 millioner treff. 500.000 brukere har registrert seg som kontoinnehavere på nettstedet.
Scene
Her om dagen satt jeg og så en spillefilm om en mann som ofret jobben og mistet familien sin da han avslørte bevisst manipulasjon av vanedannende virkemidler i tobakken som ble fremstilt hos det firmaet han selv var underdirektør i. Stoffene var visstnok også kreftfremkallende over tid. Hovedpersonen ble økonomisk ruinert av arbeidsgiveren, forfulgt av advokater og svertet på alle mulige vis. Tilsist blir alle hans forsøk på å kommunisere med omverden kneblet av juridiske spissfindigheter, og programmet ”60 minutes” må til og med trekke seg for ikke å bli stevnet for retten med trussel om å bli kjøpt opp. Dermed blir innslaget kneblet og usynliggjort av tobakksindustrien. Scenariet er antagelig gammelt og velprøvd som underholdning, men tanken på hvordan media blir bundet på hender og føtter for å legge lokk på avsløringer som påvirker helsa til millioner av mennesker, var nifst. Hvor- og hvordan kunne denne informasjonen funnet veien ut til et stort publikum nå i 2008?
Infotainment – YouTube
Det opprinnelige idealet for offentlighet, både i aviser og fjernsyn, er at disse skal representere en offentlighet som gir rom for en resonnerende og fri samtale mellom borgere i et samfunn. Gjennom årene etter 2. verdenskrig har media opplevd ei ”reføydalisering, en prosess der pressens klassiske idealer blir fortrengt til fordel for økonomiske interesser, og der folket er redusert til passive konsumenter” (Habermas). ”60 Minutes” ,” Oprah Winfrey” og ”Saturday Night Live” er amerikansk infotainment og sosialpornografi. ”Først og Sist”, ”Grosvold” og ”Torsdagsklubben” hører til i den samme, todelte kategorien.
YouTube er et forum for absolutt alle slags ytringer, og selv om flere av disse er resultat av ustyrlige formidlingsbehov og/eller sensasjonslyst, så er ikke YouTube bundet på hender og føtter av styrevedtak for å forsvare et politisk syn eller et strengt formulert etisk forbilde. Skal vi fortsette å bli underholdt til døde (N. Postman), eller skal vi oppsøke informasjon og diskusjoner andre steder enn i aviser og på norsk fjernsyn,- for eksempel på YouTube? Det er uansett godt at det finnes flere vaktbikkjer!