Nå kommer en sprek periode for utviklingen av elgitaren. Gibson” lanserte sin ”Les Paul” først i 1952, og Fred Tavares utviklet den første ”Fender Stratocasteren” i 1954. Inn i mellom laget ”Epiphone” (Zephyr Deluxe Regent -1949), og ”Gretsch” (Synchromatic – 1949 og White Falcon – 1953) halvakustiske modeller med doble pickup´er og muligheter for å kombinere disse. White Falcon var i tillegg utstyrt med flere tonekontroller, vibratoarm og ”flytende bro” (bevegelig strengstol). For de som virkelig er interesserte i gitarbygging, kan jeg fortelle at Gretch lagde topp- og bunnlokk av et laminat bestående av tre lag lønn, limt sammen i motsatte retninger. White Falcon var en dyr gitar etter den tids målestokk, og modellen var utgangspunktet for alle de gitarmodellene som gitaristen Chet Atkins kom til å tegne for Gretsch opp gjennom 50 og 60-tallet.
Stratocasteren til Fender er antagelig den mest solgte og kopierte gitaren i elgitarens historie. Den hadde single coil pickup´er, valgbar fjærtremolo (se senere utgave om pickup´er og tremolosystem), 21 spillbare bånd (innskjæring/”cutaway” som gir mye spillerom høyt opp på halsen) og et stort utvalg tresorter og lakkeringer.
På 50-tallet bygde ”Mosrite Company” den første elgitaren med to halser (Mosrite Joe Maphis – 1954), en delvis uthulet gitar med en kort hals og en lengre hals for spillemuligheter over to oktaver. ”Guild” bygde sin første elgitar (Guild Artist Award) i 1955, en halvakustisk elgitar med litt kjedelig utseende, men med en lys og balansert tone som mange gitarister fortsatt applauderer. Guild laget også en elgitar med tre pickup´er og seks knapper for valg av forskjellige lydkombinasjoner (Guild X-350 – 1950).
Flere og flere gitarprodusenter måtte allikevel innrømme at dette med hel- og halvakustiske løsninger ga problemer med ”feedback” (akustisk vibrasjon/rundgang av lyd, hylelyd), noe flere gitarprodusenten prøvde å gjøre noe med. I 1959 presenterte Gretch derfor sin første gitar med kropp av solid, gjennomgående treverk (Gretch Tennessean – 1958), men for at gitaren skulle gjenkjennes i serien av Gretch gitarer, ble de tradisjonelle ”F-hullene” malt på topplokket av gitaren.
Det morsomste som skjedde på slutten av 50-tallet, var Gibsons´ Flying V (1958). Kroppen var formet som en V og halsen som ei pil. Prototypen het riktignok Flying Arrow, men den kommersielle produksjonsmodellen fikk tilnavnet Flying V. Etter dette åpnet det seg muligheter for å presentere gitarer som hadde ”radikale” fasonger, noe tiden fram mot midten av 70-tallet bærer vitne om. Dan Armstrong konstruerte – 1969 – en gitar for ”Ampeg” som var støpt av plastlaminat og med en pickup som kunne flyttes mellom stolen og halsen. Aluminiumsgitaren ”Veleno” (1972) nevnte jeg i forrige del. ”Ovation Deacon” (1972) hadde en ubestemmelig fasong, og elektronikken på innsiden var banebrytende. Uansett hvordan man skrudde på tonekontrollene, så ble ikke utgangsnivået påvirket. Det samme kan sies om både fasong og elektronikk i gitarene til ”Alembic” (1974). I tillegg til muligheter for stereo eller mono signal, gjorde elektronikken i disse gitarene det mulig å svitsje pickup´ene inn- og ut av fase. tilslutt – i 1975 – bygde ”B.C. Rich” sin første Seagull, en elgitar med innebygget power booster (forsterking av utgangssignalet), seks pickup posisjoner og muligheter for å splitte pickup´ene i to separate lydkilder. Det aller siste nyheten på gitarfronten før 1975, var at både Rickenbacker (Rickenbacker 360 – 1960) og Fender (Fender12-string – 1965) bygde 12-strengs elgitarer som ble banebrytende (spesielt Rickenbacker) i lydbildet til moderne Rock & Roll band